Jeg var alene og sønnen min på 2 sov godt på eget rom.

Jeg hadde nylig vært igjennom et samlivsbrudd og hadde nå ansvar for barnet vårt 85% av tiden alene. Jeg ville ringe noen. Men med knyttnever til hender var det vanskelig å få gjort noe som helst. Særlig også fordi jeg lå på badegulvet og ikke kom meg opp..

Jeg brukte nesa. Og knokene. og fikk ringt ei venninne, som er sykepleier, og som jeg bruker som min livlege.

Hun syns jeg skulle ringe legevakten.

“Syns du skal komme hit en tur”, sa de.
“Jeg kan ikke komme dit en tur”, sa jeg. Jeg kommer meg ikke opp i stående, hendene mine er knyttnever og barnet mitt på 2 ligger og sover. Dessuten lå jeg fortsatt naken i en svettedam på badegulvet.
Etter samtalen kom jeg meg opp på kne. Svetten avtok. Hendene sluttet etter hvert å prikke og knyttnevene ble mjukere. Så ble jeg helt som vanlig.

Jeg kontaktet fastlegen dagen etter. Fikk time en ukes tid senere for å ta blodprøver.
“Helt fine”, sa han. “Ikke noe galt med deg.”
“Rart”, sa jeg.

Da det hadde gått så lang tid at jeg nesten hadde glemt hele episoden, skjedde det igjen. Det var mars 2013.

Jeg visste nå at jeg ikke kom til å dø der på badegulvet, og ventet tålmodig til hendene hadde sluppet knyttnevegrepet, svetten hadde avtatt og jeg kom meg opp i senga. Sov resten av dagen. Kontaktet legen som bestilte nye blodprøver.

“Helt fine”, sa han. “Ikke noe galt med deg.”
“Rart”, sa jeg.

Etter dette fikk jeg et illebefinnende hver mars.
Og hver mars sa legen at det ikke var noe galt med meg.
Jeg begynte å grue meg til mars. Og prøvde selv å finne årsaker.

Var det vinteren? Jeg er ikke så glad i at det er mørkt og kaldt og mange lag med klær. Jeg tok solarium og D-vitaminer med samme resultat.

Burde jeg trene mer?
Jeg fikk tilpasset arbeidstid på jobb, så jeg kunne begynne tidligere og rekke å trene før jeg hentet i barnehagen. Meldte meg på sykkelritt, skaffet barnevakt to-tre ganger i uka og syklet mil etter mil. Med samme resultat.

Spise bedre?
Jeg gikk på Grete Roede-kurs og veide alt jeg spiste (gikk ned 0,3 kg..)
Begynte å lage stort sett all mat fra bunnen av. Med samme resultat.

Jeg hadde begynt å tenke at det måtte være noe mentalt og spurte legen om jeg kunne få henvisning til psykolog.
“Hehe.. nei, da må du være helt…”, sa han og gjorde sirkler rundt øret sitt og viste meg at han mente “helt pling i bollen”. “Men du kan få antidepressiva!”
“Nei takk”, sa jeg.

I 2023 fikk jeg ny lege og nok. Jeg var klar for de jævla pillene, hvis de kunne gjøre en forskjell. “Nja…”, sa den nye legen. “Jeg tror kanskje jeg heller vil henvise deg til spesialisthelsetjenesten. En psykiater som kanskje kan hjelpe oss å finne ut av dette”.
Nå vet jeg at det er som å vinne i lotto. Jeg fikk ukentlig psykiater på resept.

Det skal sies at mye hadde skjedd i årene imellom.

Singelliv, småbarnsliv, BUP-utredning, dårlig økonomi, full, prestasjonsbasert jobb, kjøp av bolig, oppussing, skolestart, ny kjæreste, utroskap, kjøp av felles bolig, oppussing, sammensatt familie, barn med diagnoser, besøksbarn, Covid19, en borrelia-infeksjon, salg av bolig, oppussing, to runder med nedbemanninger på jobb, utroskap igjen, samlivsbrudd, eleneforelder igjen, ny nedbemanning på jobb, konfirmasjon, 17. mai og så sluttet jeg å få til å puste.
Jeg ble sykemeldt og gikk fullstendig ned for telling.

Per 2026, har jeg vært nede for telling i 2,5 år og har fortsatt ukentlig psykiater på resept.

Jeg har lært meg hva angst er. Hva depresjon egentlig er. Hva stress er.

I 2025 startet jeg en samlingsbasert, 2-årig utdannelse i Nevrorefleksologi. På samling 2, siste dag, fikk jeg et nytt illebefinnende. Jeg kom sent på skolen og fortalte lærer og medstudenter hva jeg opplever. “Må da ha noe med Vagus-nerven å gjøre..?”, sa læreren.

Jeg googlet og leste og fant "Dorsal Vagal Shutdown", eller "Dorsal Vagus kollaps". Ikke en medisinsk anerkjent diagnose, men en teori. Den polyvagale teorien av Stephen Porges.
Teorien deler nervesystemet inn i et hierarki med tre nivåer:

Sosialt engasjement (Ventral vagus): Det nyeste systemet. Det hjelper oss å føle trygghet, ro og kontakt med andre mennesker gjennom øyekontakt, tale og mimikk.
Mobilisering (Sympatisk nervesystem): Kamp- eller fluktresponsen. Dette aktiveres når vi opplever fare, slik at vi kan løpe vekk eller slå tilbake.
Immobilisering (Dorsal vagus): Det eldgamle frys- eller kollapsresponsen. Hvis verken kamp eller flukt nytter, stenger kroppen ned og spilles død eller blir handlingslammet.

I mitt tilfelle mener jeg at det er vagusnerven som er så overbelastet over tid, og at signalene som gis, kontinuerlig blir oversett.
Det vil si; jeg som aleneforelder med full jobb, kan ikke ta hensyn til hodepine, en betent skulder eller mageplager. Jeg må stå opp, kjøre i barnehagen, jobbe inn den ene inntekten vi har, leke, lage middag, rydde, handle, vaske, bestille sfo, ordne bursdagsgaver, ferieplaner, budsjettering, bilverksted, hjulskift, osv. osv.

Nervesystemet har skjønt at jeg ikke stopper.
Og sørger for å stoppe for meg.

Vagusnerven er den lengste hjernenerven og går fra hjernen, innom ansikt, hals, stemmebånd, lunger, hjerte, og alle organene nedover frem til øverste del av tykktarmen.
Denne hjernenerven kan altså påvirke alt fra stemme, pust, puls, immunforsvar, temperatur, mage- og tarmfunksjon, osv.

Det jeg opplever når Vagus setter inn nødbremsen er et voldsomt nedpress i tarm. Kroppen vil sørge for å tømme tarmen før den går i shutdown. Det samme gjelder ekstrem svetting fra alle porer. Få ut giftstoffer og overflødig væske.
Senk pulsen til et minimum og ta fra eieren evnen til å stå på bena. Tving henne ned, og få henne til å bli liggende. “NÅ HØRER DU FOR HELVETE ETTER!”, sier nervesystemet. Og jeg har ikke noe valg.

Etter å ha funnet teorien som gir all mening for meg, vet jeg nå at dette er siste utvei for kroppen og forsøk på å si ifra.
Det bør aldri gå så langt.